Finanasklagenemda

Foretakets ansvar ved styrt utbedring

Det er fortsatt mange saker hvor klager krever styrt utbedring istedenfor kontantoppgjør, og også saker hvor det oppstår uenighet om hvorvidt foretaket underveis i oppgjørsprosessen kan endre oppgjørsform. Dersom foretaket tilbyr styrt utbedring, oppstår ofte spørsmålet om hvilket ansvar foretaket har for håndverkerens ytelse. I FinKN 2025-965 uttalte nemnda om dette blant annet at «En forsikringsavtale er en avtale om å finansiere en skade, jf. for så vidt fal. § 6-1. Hverken forsikringsavtaleloven eller avtalen regulerer selve utbedringen av skaden, og sier heller ingenting om foretakets ansvar for de håndverkere som foretar utbedringen. Dette må avgjøres etter alminnelig kontraktsrett» og videre at «Det er derfor klart at foretaket kan få et ansvar overfor sikrede for mangelfull reparasjon, men da må dette følge av kommunikasjonen mellom foretaket, sikrede og reparatøren. Et slikt ansvar følger ikke automatisk av at foretaket velger styrt utbedring eller velger reparatør»

Begrepet «skade»

Spørsmålet om hva som kan anses som en skade er praktisk både i forhold til bygningsforsikring og motorvognforsikring.

I FinKN 2025-1190 var spørsmålet om gass i boligens inneluft kunne anses som en fysisk skade. Nemnda viste her til at begrepet «skade» betyr en negativ fysisk innvirkning på den forsikrede gjenstand, jf. HR-2024-2040-A avsnitt 39 og at «Luften i bygget er ikke en del av bygningens fysiske struktur, og forurenset luft er ikke en fysisk skade på en bygning som kan repareres».

I FinKN 2025-1030 kom videre nemnda til at reduksjon i batterikapasitet, ikke var en skade på batteriet, men en feil ved batteriets funksjonsevne.

Rettshjelp og unntak for tvist som har sammenheng med «erverv»

Når det gjelder rettshjelpforsikring blir nemnda ofte forelagt spørsmål om foretaket kan avslå sikredes krav om rettshjelpdekning fordi tvisten har sammenheng med sikredes erverv og et eksempel på det er FinKN 2025-291. I denne saken hadde sikredes advokat tatt ut stevning på vegne av 52 långivere, som alle var forledet til å utbetale betydelige summer mot at de skulle motta en relativt høy rente. Lånene var blitt sikret med inneståelseserklæringer fra et advokatfirma, men det ble i ettertid avdekket at det ikke eksisterte noen reelle låntakere, og at låneavtalene var forfalsket. Nemndas flertall kom her til at unntaket for erverv kom til anvendelse, og viste blant annet til at sikrede hadde påtatt seg en risiko som lå langt utenfor det som kunne anses som en normal ervervssituasjon for en privatperson.

Uklare vilkår og vilkår i strid med forsikringsavtaleloven

Flere av ikke akseptene gjaldt uklare vilkår og tolkningen av disse, samt spørsmål om foretakets vilkår var i strid med de preseptoriske reglene i forsikringsavtaleloven. Se blant annet FinKN 2025-287 og FinKN 2025-589 som gjaldt vilkårsforståelsen under en reiseforsikring og om formuleringen fysisk skade ut fra oppbyggingen av vilkårene omfattet både tap og partiell skade. Nemnda kom i begge disse sakene til at også tap av reisegods var omfattet av forsikringsavtalen.

FinKN 2025-289 gjaldt spørsmål om foretakets vilkår var i samsvar med de formelle kravene i forsikringsavtaleloven og nemnda kom her blant annet til at foretaket ikke kunne påberope sikredes egen handlemåte som et argument for at skaden ikke var «uforutsett». Nemnda kom også til at foretaket ikke kunne påberope unntaket for monteringsfeil da unntaket ikke kunne opprettholdes som en objektiv ansvarsbegrensning, samt at foretaket ikke kunne påberope brudd på den aktuelle sikkerhetsforskriften da den ikke tilfredsstilte kravene i fal.

Også FinKN 2025-44 gjaldt spørsmål om foretakets vilkår og forholdet til forsikringsavtaleloven og hvor nemnda kom til at foretaket ikke kunne påberope seg at båten ikke var omfattet av forsikringen som følge av manglende registrering da dette vilkårspunktet var i strid med reglene i fal. kap. 4. Nemnda kom videre til at foretaket ikke kunne påberope brudd på sikkerhetsforskriften da foretaket ikke hadde overholdt de formelle kravene i fal. § 3-1 annet ledd bokstav c.

FinKN 2025-201 gjaldt blant annet spørsmålet om forståelsen av sikredes forsikringsbevis og hvor nemnda kom til at uklarheten rundt hvilke begrensninger som gjaldt for sikredes dekningen, måtte gå utover foretaket.

FinKN 2025-24 – gjaldt en ansvarsforsikring og unntaket for ansvar i tilknytning til prosjekter hvor sikrede eller sikredes familie har en selvstendig økonomisk interesse. Her kom nemnda til vilkårene lest i sammenheng skapte en uklarhet som foretaket var den nærmeste til å bære risikoen for.

Brudd på foretakets informasjonsplikt og foretakets bevisbyrde

FinKN 2025-815 gjaldt spørsmål om foretaket hadde overholdt sin informasjonsplikt ved tegning og hvor nemnda kom til at foretaket skulle ha sikret seg at sikrede fikk like god dekning som tidligere, og at foretaket dermed hadde brutt sin informasjonsplikt etter fal. § 2-1.

FinKN 2025-393 gjaldt spørsmål om foretaket hadde sannsynliggjort at sikrede hadde brutt opplysningsplikten ved tegning og hvor flertallet kom til at tvil om hvorvidt bilen var trimmet måtte gå utover foretaket som hadde bevisbyrden for dette.

FinKN 2025-244 gjaldt spørsmål om forsikringen var opphørt på branntidspunktet, og hvor nemnda kom til at foretakets utsendelse av oppsigelse samtidig med nye premievarsler, samt at det totalt var sendt ut mange premievarsler kombindet med kreditnotaer, fremsto som så forvirrende for sikrede at foretaket ikke kunne påberope oppsigelse av avtalen.

Rettshjelp og spørsmål om én eller flere tvister

FinKN 2025-417 gjaldt en klassisk problemstilling innen rettshjelp. Spørsmålet her var om tvist om leie av landbruksareal som endte med rettsforlik i 2007 og uenighet om forståelsen av dette rettsforliket 15 år senere, kunne anses som samme tvist. Nemnda kom her under noe tvil til at den nye saken måtte regnes som en ny tvist i vilkårenes forstand, og viste blant annet til at det gikk ca. 15 år fra forliket ble inngått til partene avdekket at de var uenige om leieretten.