Finanasklagenemda

Dispensasjon: 

Spørsmålet om hvorvidt det var grunnlag for å dispensere fra ilagt gebyr i henhold til bilansvarslova § 17a, har vært til vurdering i nemnda i det store flertall av saker også i 2025.

Nemndspraksis stadfester, som tidligere, at dispensasjonsadgangen er svært snever.

I FinKN 2025-501 fikk imidlertid klager medhold i at det var grunnlag for oppreisning for oversittelse av klagefrist. I avgjørelsen la nemnda vekt på at klager bare så vidt var fylt 18 år da det opprinnelige gebyret ble ilagt, og at han ikke hadde juridisk bistand. Klager bestred gebyrileggelsen muntlig etter kort tid og veiledningen han fikk fremstod etter nemndas syn som mangelfull. En eventuell endring av ileggelsen ble ikke ansett for å være til skade eller ulempe for andre personer, og etter en samlet vurdering kom nemnda da til at klagen burde undergis realitetsbehandling.

Foreldelse av gebyrkrav:

Nemnda har i 2025 behandlet en sak der det oppstod spørsmål om krav i saken var foreldet etter foreldelseslovens (fel.) § 2, herunder om tilleggsfristen i fel. § 10 nr. 1 kom til anvendelse. Ved avgjørelsen av spørsmålet måtte det også tas stilling til foreldelsesfristens utgangspunkt etter fel. § 3.

I FinKN 2025-1017 fikk klager medhold i at gebyrkravet var foreldet. Gebyr i saken nådde ikke frem til klager fordi det var benyttet feil adresse. Kravene hadde blitt sendt til klagers folkeregistrerte bostedsadresse, som ikke var den samme som klagers postadresse. Klager ble først kjent med gebyrileggelsen etter 3 ½ år, da han mottok krav fra Kredinor, som hadde overtatt innfordringen av kravet fra Trafikkforsikringsforeningen.

Nemnda tok først stilling til fra hvilket tidspunkt foreldelsesfrist skulle beregnes i saken, jf. fel. § 3. Nemnda kom til at det riktige måtte være å legge til grunn at foreldelsesfristen for gebyrkrav, begynte den dag da misligholdet inntrådte. Nemnda bemerket at dette tidspunktet er lett å konstatere, idet mislighold etter gebyrforskriften § 4 første ledd inntrer fra og med første døgn forsikringsplikten misligholdes og etter andre ledd fra og med vedtaksdatoen. Basert på dette utgangspunkt for beregning av foreldelsesfrist, konkluderte nemnda med at 3-års fristen etter fel. § 2 var oversittet.

Trafikkforsikringsforeningen anførte at det var grunnlag for tilleggsfrist i saken etter fel. § 10 nr. 1 fordi det hadde vært umulig å få kontakt med skyldneren før etter 11.4.23 da det ble lagt inn korrekt postadresse i Folkeregisteret slik at postsendinger kunne komme frem til skyldneren. Nemnda fant ikke at det var grunnlag for innrømmelse av tilleggsfrist etter fel. § 10 nr. 1 i saken, og la i den forbindelse blant annet vekt på at Trafikkforsikringsforeningen, ved en utleggsbegjæring ved klagers alminnelige verneting, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-3 (1), evt. ved tingretten dersom skyldners verneting var ukjent (tvisteloven § 4-3 (2), ville ha avbrutt foreldelsesfristen.