Personforsikring
Fagområdet personforsikring omfatter reisesykeforsikring, ulykkesforsikring, yrkesskadeforsikring, barneforsikring, kritisk sykdom forsikring, behandlingsforsikring, liv- og uføreforsikring, pensjon samt personskadeoppgjør bl.a. under bilansvarsloven.
Hovedlinjer 2023
I 2023 mottok Finansklagenemnda 790 saker innenfor Personområdet, en økning på 14 prosent fra året før. Økningen var størst innenfor sykeforsikring, bl.a. behandlingsforsikring og barneforsikring, hvor antallet økte med 62 prosent, samt reisesyke som økte med 20 prosent. Av de saker som ble realitetsbehandlet i sekretariatet fikk klager fikk helt eller delvis medhold i 31,7 prosent. Det var omtrent på linje med tidligere år. Nemnda avga 175 avgjørelser i 2023, og av disse gjaldt hele 40 prosent yrkesskadeforsikringsloven. Klager fikk helt eller delvis medhold i 12,6 prosent av sakene som ble avgjort av nemnda. Også dette var omtrent på linje med tidligere år.
Finansklagenemnda Person behandler mange ulike typer problemstillinger innenfor erstatnings- og forsikringsretten, og flere er gjengangere. Som tidligere år avga nemnda flere avgjørelser om forsikredes skade skyldtes en ulykke eller en yrkesskade eller om hen var påført en yrkessykdom, samt og om det er årsakssammenheng mellom denne og senere plager. Nemnda behandlet flere klagesaker knyttet til covid-19. Videre var det flere saker som reiste problemstillinger knyttet til forsikringsavtaleloven, bl.a. avkortning etter grovt uaktsomt brudd på opplysningsplikten ved tegning, samt grov uaktsom fremkallelse av forsikringstilfelle.
«Størst økning innenfor sykeforsikring, bl.a. behandlingsforsikring og barneforsikring»
Nemndspraksis
Covid-19 og «særskilt smittemiljø»
I avgjørelsene 2023-686 (lærer 6. og 7. trinn), 2023-782 (kirketjener), 2023-837 (butikkansatt) og 2023-939 (ansatt videregående skole) vurderte nemnda hvorvidt smitten skjedde under «yrkesutøvelse der virksomheten skjer i miljøer med særskilt sykdoms- eller smittefare», jf. yrkessykdomsforskriften. Nemnda påpekte i avgjørelsene at det må gjøres en konkret vurdering av smittesituasjonen på arbeidsstedet sammenlignet med den øvrige delen av befolkningen i det aktuelle tidsrommet klager ble smittet. Det ble videre påpekt at bestemmelsen er ment som en snever unntaksregel. Etter konkrete helhetsvurderinger fikk foretaket medhold i alle sakene.
Manglende bruk av bilbelte – grovt uaktsomt?
I avgjørelse 2023-881 kjørte klager ut av veien i en 80-km/t-sone. Hun hadde ikke på bilbelte. Klager trodde utkjøringen skyldtes en unnamanøver for elg. Foretaket utbetalte erstatning basert på 36 prosent vmi, men avkortet 20 prosent under ulykkesforsikringen som følge av grov uaktsomhet. Nemnda uttalte at klagers manglende bruk av sikkerhetsbelte i denne saken måtte anses som grovt uaktsomt og hadde ingen merknader til avkortningens størrelse.
Fall på el-sparkesykkel og promille – avkortningens størrelse
I avgjørelse 2023-878 falt klager på el-sparkesykkel og pådro seg en hodeskade. Hun var på tidspunktet for ulykken påvirket av alkohol, og kjørte i et bybilde med brostein uten hjelm. Saken ble politietterforsket og henlagt, da det ikke forelå straffbare forhold. Etter ulykken var klager ute av arbeid, og ble påført et forholdsvis stort månedlig inntektstap. Saken reiste spørsmål om avkortningens størrelse. Nemnda bemerket at så vel skyldgraden som skadeforløpet tilsa en høy avkortning. Nemnda bemerket videre at saken ikke var tilstrekkelig opplyst mht. hvilke sosiale hensyn som måtte vektlegges, herunder skadeomfang og eventuell forsørgelsesbyrde. Nemnda fant det hensiktsmessig å sammenligne med praksis fra Høyesterett knyttet til promillekjøring med moped og konkluderte med at avkortningen passende kunne ligge i intervallet 50-70 prosent.
Tegning barneforsikring – mor ga uriktige opplysninger
I avgjørelse 2023-736 tegnet klagers mor i august 2006 en barneforsikring for klager (da 13 år). Hun opplyste om medfødt klumpfot, men opplyste ikke om andre helseplager. Av legejournaler fremgikk at klager hadde blitt henvist til BUP i 2001 som følge av adferdsproblemer hjemme og på skolen, og fikk da diagnosen F 91.1 usosialisert atferdsforstyrrelse. Klager fikk behandling for hudplager på føtter og hender i januar 2006. I september 2006 noterte fastlegen 5 kraftige migreneanfall de siste 2 årene. Klager fremmet krav 16.3.22. Foretaket avslo kravet 10.1.23 med henvisning til at mor hadde brutt opplysningsplikten ved tegning. Nemnda la til grunn at mor hadde svart uriktig på spørsmål om klagers utfordringer. Nemnda fant det derimot ikke tilstrekkelig bevist at mor svikaktig eller grovt uaktsomt hadde forsømt opplysningsplikten med unntak av opplysninger om migreneanfallene. Det var grovt uaktsomt av mor å ikke opplyse om disse, og etter en helhetsvurdering av sakens skjønnsmomenter, herunder betydningen av at det gjaldt en barneforsikring, avkortet nemnda med 15 prosent. Avgjørelsen er ikke akseptert av foretaket.
Forsikrede døde – flere krevde forsikringssum – deponering
I avgjørelse 2023-85 var forsikrede omfattet av en livsforsikring i selskapet, da han døde. Forsikringen var opprinnelig tegnet som en tolivsforsikring, hvor forsikrede og tidligere ektefelle (klager) hadde oppnevnt hverandre som begunstiget. Av systemmessige årsaker ble forsikringen senere splittet i to separate forsikringer. Begunstigelsen ble videreført. Dette skjedde mer enn ett år etter ektefellenes skilsmisse. Både klager og forsikredes livsarvinger meldte krav til foretaket om utbetaling av forsikringssummen. Norges Bank innvilget anmodning om deponering av forsikringssummen, og understreket at det påhvilte foretaket å vurdere om vilkårene i depl. § 1 var oppfylt. Kunne foretaket deponere forsikringssummen med befriende virkning for klagers krav?
Nemnda bemerket at det fulgte av forsikringsvilkårene at forsikringssummen skulle utbetales til den begunstigede, her klager. Slik saken var opplyst for nemnda, hadde ikke foretaket gitt noen tilfredsstillende forklaring på hvorfor foretaket hadde grunn til å være i tvil om hvem som var kravshaver. Vilkårene i deponeringsloven § 1 var dermed ikke oppfylt og foretakets varslede deponering av forsikringsbeløpet ville ikke ha frigjørende virkning for klagers krav.
Ikke-aksepterte avgjørelser
Av 21 avgjørelser hvor klager fikk helt eller delvis medhold av nemnda, var det tre avgjørelser som ikke ble akseptert av foretaket. Avgjørelse 2023-736 er kommentert over. Både avgjørelse 2023-287 og 2023-288 gjelder varig medisinsk invaliditet som følge av ME.
I avgjørelse 2023-287 fikk klager diagnosen ME etter forskjellige langvarige plager. Foretakets rådgivende lege uttalte at den varige medisinske invaliditeten var mellom 51 og 54 prosent etter en sammenligning med invaliditetstabellen pkt. 1.10.1. Klager innhentet en spesialisterklæring hvor invaliditetsgraden ble vurdert til 75 prosent, etter en sammenligning med tabellens pkt. 1.9.4 og 6.1.4. Etter en gjennomgang av regelverket og vilkårene bemerket nemnda at det var mulig å anvende pkt. 1.9, 6.1 eller 1.10.1 i en skjønnsmessig sammenligning med skadefølgene i tabellen, og at disse etter en konkret vurdering kunne brukes i kombinasjon slik at alle symptomer kunne hensyntas. Nemnda bemerket videre at pkt. 1.10.1 ikke alene i tilstrekkelig grad fanget opp samtlige av forsikredes symptomer og funksjonstap. Spesialisterklæringen måtte tillegges mer vekt enn rådgivende leges vurdering og klager hadde dermed rett til utbetaling basert på spesialistens invaliditetsvurdering.
I avgjørelse 2023-288 hadde klager fått diagnosen ME etter forskjellige langvarige plager. Foretakets rådgivende lege uttalte at den varige medisinske invaliditeten var mellom 35 og 40 prosent etter en sammenligning med invaliditetstabellen pkt. 1.10.1. Klager innhentet en spesialisterklæring hvor invaliditetsgraden ble vurdert til 70 prosent etter en sammenligning med tabellens pkt. 1.9.6 og 6.1.3. Etter en gjennomgang av regelverket og vilkårene bemerket nemnda at det var mulig å anvende pkt. 1.9, 6.1 eller 1.10.1 i en skjønnsmessig sammenligning med skadefølgene i tabellen, og at disse etter en konkret vurdering kunne brukes i kombinasjon slik at alle symptomer kunne hensyntas. Nemnda bemerket videre at pkt. 1.10.1 ikke alene i tilstrekkelig grad fanget opp samtlige av klagers symptomer og funksjonstap. Spesialisterklæringen måtte tillegges mer vekt enn rådgivende leges vurdering og klager hadde rett til utbetaling basert på spesialistens invaliditetsvurdering.